Inntrykk

Vi har nå hatt to ukers praksis på to ulike steder. Forskjellene på disse er for oss store og vi vil her prøve å gi dere et inntrykk av hvordan det er og oppleves.



Bajrabarahi

Bajrabarahi er et av to steder vi har vår praksis tid på. Dette stedet får noe støtte fra Heimdal dagsenter i Trondheim og ble startet opp i begynnelsen av januar mnd. På dagsentret har de behov for en del utstyr og allerede har vi fått kjøpt cd spiller, pussel og pedagogiske opplærings plakater. Her er det alltid mye liv i gjengen, hos både barn og voksne. De har en enorm gjestfrihet og er veldig åpne for nye impulser. Bare den gleden alle viser når vi har tatt hode, skulder, kne og tå med dem har vært artig for oss å se.

Dagsentrets lærere prøver å lære barna som har spesielle behov ABC og 123 men på en god måte. Det vil si at de gjerne prøver å lære dem dette utfra hver og ens forutsetninger. Noen blir ofte presset litt under læring men på en positivt vis. På dagsentret er ikke latteren langt unna under læring, metoder som å slå barna har ikke funnet sted overhodet.



CBR skole

CBR skole er en stor skole med mange barn og voksne. Dette stedet får i dag støtte fra Redd Barna og ser ut til å ha det meste av utstyr i sammenligning med dagsentret. Dagene her går mye i fysoterapi, pedagogisk læring av tall og bokstaver. Noe av det vi ser som er noe underlig er hvorfor de lærer mye engelsk før nepali. Grunnen til dette skal være at de mener at uten engelsk blir det ikke noe av barna senere i livet. Læringen på dette stedet er vanskelig å forstå da lærerne mener at alle skal lære bokstaver og tall uansett om de har forutsetning for det eller ikke. Noen av barna er i sin egen verden og vil trolig aldri kunne lære dette hvor mye man enn anstrenger seg. Og de barna som faktisk lærer noe som for eksempel bokstaver bør etter hvert få nye utfordringer som muligens det å lære å lese. For hva skal man med boksatver hvis man ikke kan sette de sammen til ord og høre ordlyder. Under læring på CBR bruker de voksne mye pisking av barna med trepinner for å oppnå respekt og "resultater". Dette stedet virker veletablert i den forstand at de ikke er åpne for forandringer eller det å lære av en annen kultur.

Noen episoder som finner sted her er helt utrolig. Ei jente prøver en dag på skolen å stjele tomater utendørs. Lærerne oppdager det og en etter en kommer og kjefter og slår denne jenta. Etter hvert springer hun avgårde og gjemmer seg bak et tre og, lærerne finner plutselig ut at hun skal inn på skolen igjen. Jenta skriker og viser kraftig motstand mens tre av de ansatte bærer henne inn mens de ler. Man kan spørre seg hvorfor hun absolutt skulle bæres inn ved bruk av makt. Og bare det at latter brukes i en situasjon hvor man muligens skulle vært konsekvent virker underlig da jenta trolig ikke forstår hva hun har gjort galt.

På besøk.

Ja då har me vore her i tre veker allereie. Denne veka har me vore på to besøk, og i morgon skal me byrja jobbe på desse to plassane. Dette gler me oss veldig til, alle fem. Det har vore litt trøbbel med nettet her på huset, men det vart fiksa på torsdag, so no skal det vere ganske stabilt (når det er straum, vel og merke).

Me trivst alle fem, men gler oss veldig (som sagt) til å få byrja å gjere noko. Dei plassane me har vore på besøk til har vore Patan Community Based Rehabilitation Organization (CBR-Patan), ein skule og eit dagsenter for born og unge med ulike utviklingshemmingar. Som det står i brosjyra "Working Together for the Betterment of Lives of Differently Able Children". Og so var det eit nystarta dagsenter i Bajrabarahi, for born og unge, frå to og eit halvt år til 22 år.

Dei første bileta er frå CBR-Patan:

Dette er eit av klasseromma.

Linda var raskt framme og synte si interesse for kva dei gjorde i timane.

Av og på med bordet, ein syssel som varte i ca fem minutt.

Dagsenteret i Bajrabarahi:

Dagsenteret i Bajrabarahi, eit lite rom for undervisning og leik.



Lars Olav sitt første møte med den sjarmerande jenta.




Desse to karane syner seg og vere gifte, den eine av dei har til og med ein son.
Det er vel slikt me ikkje høyrer om heime i Noreg.






Dharmandra, ein alltid smilande og glad gut.




Santosh, eit talent innan sang og musikk, og har ein fantastisk
ballkontroll sjølv om venstre handa ikkje fungerar heilt bra.