Snart slutten på vår praksis.

Då er det ei veke att av vår praksis her i Nepal, og det er vel på tide med ei oppdatering.

Det har vore vanskeleg å halde denne bloggen oppdatert so mykje som me kunne tenkt oss, og det beklagar me på det sterkaste. No har det gått 22 dagar sidan siste oppdatering og mykje har hendt.

Me får ta det kronologisk:

Dhulikel.

Me var på besøk til Kathmandu university og sjukehuset i Dhulikel, der det er medisinstudier i tillegg. Dette vart ein innhaldsrik dag, der me fekk kort info om universitetet og omvising. Det same fekk me om sjukehuset, som verkar kjempe bra. Alle betalar berre ein liten sum for behandling der. Og om du ikkje har pengar, får du uansett den behandlinga du treng.

SOS-barnebyer i Sanothimi.

Me har òg besøkt ein SOS-barneby, dette var eit positivt møte med ein velkjend organisasjon. Det var godt å sjå at fadderskap i SOS fungerar, det kan anbefalast på det sterkaste å ha eit fadderbarn i utlandet.

Rafting og Canyon swing.

Me har òg hatt tid til litt moro. Ein fredag reiste me på tur for å rafte, overnatte på Last Resort og nokre svinga seg frå 160 meters høgde. Dette vart eit kjærkome avbrekk frå det hektiske Kathmandu, sjølv om me fekk oppleve Nepal på noko av det trasigaste. Om det er noko dei ikkje likar, so berre blokkerar dei hovudvegane. Dette førte til at raftingturen vart kortare enn vanleg. I tillegg måtte me vente tre timar på å kome oss vidare etter raftinga. Linda og Jannike var so tøffe at dei prøvde Canyon swing frå 160 meters høgde. Ei god helg.

Møtet med Lisa.

Lisa er ei sprudlande jente på 20 år som har CP. Me besøkte henne for å finne ut kva ho har lyst til å gjere og kva me kan ta ho med på. Ho bur saman med foreldra i ei leilegheit i femte etasje i ein gamal bygard i Kathmandu. Me avtalte å hente ho so ho fekk vere med på konserten på Down`s syndromdagen.

Down`s syndrom dagen.

Laurdag 21. mars var det Down`s syndrom dagen, denne vart feira saman med Lisa, på Nepal tourism board, der Down`s syndrom forbundet hadde ei to timar lang forestilling. Kjempe artig å sjå kva dei kan desse borna og ungdommane. Ein fin dag i praksisen.

Chitwan.

Me har og vore på sydlegare breiddegrader, nærmare bestemt Citwan. Denne turen vart kombinert heimebesøk og ferie. Me var på jeepsafari og fekk sjå nesehorn, påfugl, hjort, krokodiller og ein tiger i bur. Me var òg på Elefantriding i jungelskogen. Der kom me tett inn på eit nesehorn. Etter desse turane var me på heimebesøk på landsbygda og andre dagen på besøk på nokre skular. Me reiste saman med NFU, og fekk ein fin tur.

Workshop

I går sundag hadde me ein workshop for lærarar ved ulike skular og dagsenter. Me fortalte dei om kommunikasjon (kroppskontakt, kroppsspråk og liknande) og me snakka om autisme. Dei viste stor interesse og me vonar me har oppnådd noko, berre med å fortelje om det.

Dette var kort om dei ulike plassane me har besøkt i det siste. Skal prøve å få ei oppdatering før me reiser heim neste sundag.

En dag i dyrehagen

Torsdag 5.mars tok vi med oss brukerne av dagsenteret i Bajrabarahi på tur til dyrehagen. Siden vi har hatt en liten innsamling for å kunne finne på slike ting, betalte vi inngangen for alle ved dagsenteret og kjøpte mat. Så en stor takk til alle dere som har støttet oss til dette formålet! Hverdagen ved dagsenteret består av diverse aktiviteter, for eksempel ballkast og alfabettrening, og alle disse foregår i ett rom på 12 m2. Det er litt trangt om plassen, og det er litt begrenset for hva man kan gjøre i dette rommet. Dermed ønsket vi å ta med dagsenteret på en opplevelse for å komme seg litt ut og ha litt større plass å boltre seg på. Da vi kom til dagsenteret torsdag morgen, var alle mann klare og mange hadde pyntet seg ekstra for dagen. Stemningen på bussen til dyrehagen var god, og det ble masse latter og sang. Dagen i dyrehagen ble brukt til å se på de forskjellige dyrene, ha det moro med lekeapparatene og spise seg god og mett. Det virket som alle hadde en finfin dag, og vi storkoste oss sammen med de. Veldig moro å kunne se gleden av slike opplevelser!

Det var stor fart nedover sklia, til manges store fryd!

Noen var også racere på huske...

Dumpehuska var til glede for både store og små!

Var ikke riktig alle som syntes det var noe særlig med stor fart ned sklia...

Klar, ferdig, kjør!

Det ble nærmøte med en stor elefant!

Veldig spennende, men også litt skummelt...

Besøk på eit down`s syndromsenter.

Onsdag den 25. februar, var me og besøkte eit dagsenter for born og unge med Down`s syndrom. Dette synte seg å vere ei kjempe fin oppleving. Dei hadde besøk av ein musikkteraupeut, han var fødd og oppvaksen i Nepal, men har siste åra budd i Skottland. Det var godt å sjå at det er nokre som jobbar på denne måten. For han er musikk, kroppsbeherskelse og kroppskontakt veldig viktig. (Om du vil, kan du godt besøke heimesida hans: www.dancenamaste.co.uk )

Dama som har dagsenteret i huset sitt, Sheela, har gjort mykje for desse borna. Og ho har idear som skulle vore gjennomført over alt for dei med ulike psykiske utviklingshemmingar. Leik er læring er noko ho brukar i si undervising, i tillegg ser ho etter kva den enkelte er god på og framhevar dette. Under ser de nokre bileter som gjev eit lite inntrykk om kva som møtte oss denne dagen.

Dansing, både for store og små.

Diverse måtar å bevege seg på.
Dette synet var noko av det første som møtte oss

Pokhara

Det har vært lite oppdateringer her i det siste, og det beklager vi! Tida har gått fort, med jobbing og besøkelsesturer, dessuten har det gått tilbake til 16 timers strømsparing, noe vi ikke er helt fornøyd med. Men er ikke så mye vi får gjort med den saken...

Nedenfor er det noen bilder fra turen vår til Pokhara, der vi var i 4 dager. Pokhara er en by som ligger 20 mil utenfor Kathmandu, og reisen dit tok litt over 6 timer. Vi reiste søndag 15.februar og hadde ikke noe program for den dagen siden det tok en stund med bussen. Mandag derimot var det fullt program. Dagen startet med et besøk til en veletablert skole for utviklingshemmede barn. Skolen ble drevet av en 83 år gammel japansk mann, og var litt av et syn i forhold til det vi tidligere har sett. Skolebygningen bestod av mange forskjellige rom, blant annet; et skolekjøkken, en gymsal, en "sløydsal", et rom der de vevde ulike produkter, et rom der hørselshemmede kunne se stemmen sin på datamaskiner. Så elevene fikk mulighet til å være med på forskjellige aktiviteter, noe som gledet oss veldig! Elevene var også delt opp i smågrupper, på 5-6 elever, istedenfor store klasser på rundt 15 elever. Dermed kunne de legge opp til mer tilpasset opplæring. Hadde ikke elevene lyst til å lære matte en dag, kunne de finne på andre ting. Elevene fikk også mulighet til å være med å lage diverse ting både på kjøkkenet, "sløyden" og vevrommet. Vi fikk et veldig positivt inntrykk av denne skolen, og opplegget de har for elevene sine.
Den andre skolen vi besøkte denne dagen var en skole som ble drevet av noen som var opplært av den japanske mannen. Dermed var det mye av den samme innstillingen til elevene og deres læringsnivå på denne skolen.

Den japansk drevet skolen.

Da vi var på besøk, var det turning i gymsalen, der alle fikk prøve å være med og fikk hjelp hvis de trengte det.

Den andre skolen vi besøkte. Her var det aktiviteter som yoga og brodering.

Og puslespill...

På mandag ettermiddag dro vi på hjemmebesøk til ei jente på 19 år og hennes mor. Jenta satt i rullestol og bodde i 3. etasje. Hun var ute av bygningen hver tredje måned, da moren fikk hjelp til å forflytte henne.

Tirsdag dro vi med bussen til ei lita bygd utafor Pokhara. Reisen dit tok over 3 timer, og mesteparten av turen var på humpete vei. Da vi kom fram fikk vi vite at det skulle være et møte for pårørende til utviklingshemmede barn, slik at nfu og andre kunne opprette kontakt med disse menneskene slik at de kunne samarbeide i framtiden, og dermed stå sterkere i forhold til rettigheter for sine barn, søsken og barnebarn. Stort sett hele møtet foregikk på nepalsk, så vi hadde litt vanskeligheter med å følge med og være deltakende på møtet.

Onsdag dro vi hjem igjen til Kathmandu.