Pokhara

Det har vært lite oppdateringer her i det siste, og det beklager vi! Tida har gått fort, med jobbing og besøkelsesturer, dessuten har det gått tilbake til 16 timers strømsparing, noe vi ikke er helt fornøyd med. Men er ikke så mye vi får gjort med den saken...

Nedenfor er det noen bilder fra turen vår til Pokhara, der vi var i 4 dager. Pokhara er en by som ligger 20 mil utenfor Kathmandu, og reisen dit tok litt over 6 timer. Vi reiste søndag 15.februar og hadde ikke noe program for den dagen siden det tok en stund med bussen. Mandag derimot var det fullt program. Dagen startet med et besøk til en veletablert skole for utviklingshemmede barn. Skolen ble drevet av en 83 år gammel japansk mann, og var litt av et syn i forhold til det vi tidligere har sett. Skolebygningen bestod av mange forskjellige rom, blant annet; et skolekjøkken, en gymsal, en "sløydsal", et rom der de vevde ulike produkter, et rom der hørselshemmede kunne se stemmen sin på datamaskiner. Så elevene fikk mulighet til å være med på forskjellige aktiviteter, noe som gledet oss veldig! Elevene var også delt opp i smågrupper, på 5-6 elever, istedenfor store klasser på rundt 15 elever. Dermed kunne de legge opp til mer tilpasset opplæring. Hadde ikke elevene lyst til å lære matte en dag, kunne de finne på andre ting. Elevene fikk også mulighet til å være med å lage diverse ting både på kjøkkenet, "sløyden" og vevrommet. Vi fikk et veldig positivt inntrykk av denne skolen, og opplegget de har for elevene sine.
Den andre skolen vi besøkte denne dagen var en skole som ble drevet av noen som var opplært av den japanske mannen. Dermed var det mye av den samme innstillingen til elevene og deres læringsnivå på denne skolen.

Den japansk drevet skolen.

Da vi var på besøk, var det turning i gymsalen, der alle fikk prøve å være med og fikk hjelp hvis de trengte det.

Den andre skolen vi besøkte. Her var det aktiviteter som yoga og brodering.

Og puslespill...

På mandag ettermiddag dro vi på hjemmebesøk til ei jente på 19 år og hennes mor. Jenta satt i rullestol og bodde i 3. etasje. Hun var ute av bygningen hver tredje måned, da moren fikk hjelp til å forflytte henne.

Tirsdag dro vi med bussen til ei lita bygd utafor Pokhara. Reisen dit tok over 3 timer, og mesteparten av turen var på humpete vei. Da vi kom fram fikk vi vite at det skulle være et møte for pårørende til utviklingshemmede barn, slik at nfu og andre kunne opprette kontakt med disse menneskene slik at de kunne samarbeide i framtiden, og dermed stå sterkere i forhold til rettigheter for sine barn, søsken og barnebarn. Stort sett hele møtet foregikk på nepalsk, så vi hadde litt vanskeligheter med å følge med og være deltakende på møtet.

Onsdag dro vi hjem igjen til Kathmandu.