Siste dagen, og flyet går snart.

Då har me kome til sundag 5. april og avreisedagen. Me har no pakka koffertane, litt for tunge, og skal berre gjere unna litt eting og avslapping før me skal til flyplassen.

Denne siste veka har gått fort, me har hatt mykje meir straum enn dei først 11 vekene. Difor har me fått gjort litt også.

Veka har gått med til avsluttingar på høgt nivå.

Torsdag hadde me vår siste dag i Bajrabarahi. Me tok med oss piknikutstyr og tok med heile dagsenteret på tur. Dette vart ein fantastisk dag, mykje godt å ete. Me kosa oss i parken, det vart og litt fotballspeling. Vel attende på dagsenteret vart det veldig emosjonelt, gåver vart utveksla, og når tida for avreise kom, kom også tårene på dei fleste av oss. Me har knytt sterke band til alle der oppe, og gler oss til å kome attende for å sjå korleis det går med gjengen.

På kvelden hadde me avskjedsmiddag her på Norwegian House, for vår rettleiar, og dei som me har jobba/samarbeidd med her i Nepal. Det var servert kjøttbollar i brun saus og kokte poteter. Kokte poteter er ikkje vanleg kost i dette landet, så dei var ganske overraska over kor godt det var. Fleire har sagt at dette vil dei prøve å lage ved eit seinare høve. Her vart det og utveksla litt gåver, me fekk kvar si t-skjorte frå Downs syndrom assosiation of Nepal, ei t-skjorte kvar frå NFU, der det står på ryggen kvar plass me har besøkt under praksisen vår. Me fekk og kvar sin visdomsgudinnefigur frå dama me har hatt kontakt med frå CBR-Patan.

Fredag besøkte me Lisa enno ein gong, og tok ho med ut på shopping og is. Det er so godt å sjå kor glad den jenta er, og spesielt når ho endeleg får kome seg ut av leilegheita. Me reiste til World trade center der ho fekk køyre heis for første gong, med vindauger;) Me kjøpte to toppar og ei dørmatte til ho. I tillegg vart det is, noko Lisa gledde seg veldig til. Og godt var det òg.

Fredagskvelden hadde me avskjedsmiddag saman med to av våre norske vener som me har fått her nede. Dei hjalp oss veldig i starten, og har òg hjelpt Kjetil med å finne stoff til bacheloroppgåva si. Det vart ein koseleg kveld.

Laurdag, nok ein emosjonell dag. Me besøkte barneheimen i Gokarna igjen. Det er so godt å kome dit, sjå alle dei glade gutane. Nok ein gong vart det fotballspeling på oss, det vart ei varm oppleving. Me fekk servert kokt potet med, med kokte grønsaker og salt. Ein lett lunsj. Kamaro var so begeistra for desse kokte potetene, og visste at me tykkjer om kokt potet. Me vart meir kjende med gutane denne gongen, og fekk utveksla e-postadersser. Gåver hadde me med, frå våre fantastiske pengegivarar. Dei fekk ein globus, so dei kan lære meir om verda, og mange ulike leikar og spel (fritidssysslar). Berre på desse to dagane, som me har besøkt dei, har me fått gode relasjonar med desse gutane. Og det var ganske tungt å måtte forlate dei, når dei syner so godt at dei har vorte glade i oss. Me må nok seie at me vart veldig glade i desse gutane me også. Neste gong nokon av oss er her i landet, vert det nok eit besøk attende til dei.

Etter dette besøket var det rett til middag saman med dei fleste som var på middag hjå oss på torsdag. Det synte seg etter kvart at det var ein burdagsmiddag. Men tradisjonen tru i dette landet, var det ingen som hadde sagt det til oss. So gåve var det lite med, men han fekk bursdagssong på norsk. Veldig koseleg, og ein fin kveld å ta avskjed på.

I dag sundag har me pakka ferdig, og er no snart klare for heimreise. Det skal verte vemodig å reise no, men kanskje litt godt å kome heim til norsk mat, luft og straum.

Litt bileter kjem når me kjem heim, då det er lettare å få lagt inn bileter med større internettkapasitet.

Takk til alle som har vore so gavmilde og donert mykje pengar til oss. Me har trur me har nytta dei etter beste evne, og ser at det har vore naudsynt med desse pengane for å kunne hjelpe dei me har hatt lyst til å hjelpe, og som har trengt det.

Snart slutten på vår praksis.

Då er det ei veke att av vår praksis her i Nepal, og det er vel på tide med ei oppdatering.

Det har vore vanskeleg å halde denne bloggen oppdatert so mykje som me kunne tenkt oss, og det beklagar me på det sterkaste. No har det gått 22 dagar sidan siste oppdatering og mykje har hendt.

Me får ta det kronologisk:

Dhulikel.

Me var på besøk til Kathmandu university og sjukehuset i Dhulikel, der det er medisinstudier i tillegg. Dette vart ein innhaldsrik dag, der me fekk kort info om universitetet og omvising. Det same fekk me om sjukehuset, som verkar kjempe bra. Alle betalar berre ein liten sum for behandling der. Og om du ikkje har pengar, får du uansett den behandlinga du treng.

SOS-barnebyer i Sanothimi.

Me har òg besøkt ein SOS-barneby, dette var eit positivt møte med ein velkjend organisasjon. Det var godt å sjå at fadderskap i SOS fungerar, det kan anbefalast på det sterkaste å ha eit fadderbarn i utlandet.

Rafting og Canyon swing.

Me har òg hatt tid til litt moro. Ein fredag reiste me på tur for å rafte, overnatte på Last Resort og nokre svinga seg frå 160 meters høgde. Dette vart eit kjærkome avbrekk frå det hektiske Kathmandu, sjølv om me fekk oppleve Nepal på noko av det trasigaste. Om det er noko dei ikkje likar, so berre blokkerar dei hovudvegane. Dette førte til at raftingturen vart kortare enn vanleg. I tillegg måtte me vente tre timar på å kome oss vidare etter raftinga. Linda og Jannike var so tøffe at dei prøvde Canyon swing frå 160 meters høgde. Ei god helg.

Møtet med Lisa.

Lisa er ei sprudlande jente på 20 år som har CP. Me besøkte henne for å finne ut kva ho har lyst til å gjere og kva me kan ta ho med på. Ho bur saman med foreldra i ei leilegheit i femte etasje i ein gamal bygard i Kathmandu. Me avtalte å hente ho so ho fekk vere med på konserten på Down`s syndromdagen.

Down`s syndrom dagen.

Laurdag 21. mars var det Down`s syndrom dagen, denne vart feira saman med Lisa, på Nepal tourism board, der Down`s syndrom forbundet hadde ei to timar lang forestilling. Kjempe artig å sjå kva dei kan desse borna og ungdommane. Ein fin dag i praksisen.

Chitwan.

Me har og vore på sydlegare breiddegrader, nærmare bestemt Citwan. Denne turen vart kombinert heimebesøk og ferie. Me var på jeepsafari og fekk sjå nesehorn, påfugl, hjort, krokodiller og ein tiger i bur. Me var òg på Elefantriding i jungelskogen. Der kom me tett inn på eit nesehorn. Etter desse turane var me på heimebesøk på landsbygda og andre dagen på besøk på nokre skular. Me reiste saman med NFU, og fekk ein fin tur.

Workshop

I går sundag hadde me ein workshop for lærarar ved ulike skular og dagsenter. Me fortalte dei om kommunikasjon (kroppskontakt, kroppsspråk og liknande) og me snakka om autisme. Dei viste stor interesse og me vonar me har oppnådd noko, berre med å fortelje om det.

Dette var kort om dei ulike plassane me har besøkt i det siste. Skal prøve å få ei oppdatering før me reiser heim neste sundag.

En dag i dyrehagen

Torsdag 5.mars tok vi med oss brukerne av dagsenteret i Bajrabarahi på tur til dyrehagen. Siden vi har hatt en liten innsamling for å kunne finne på slike ting, betalte vi inngangen for alle ved dagsenteret og kjøpte mat. Så en stor takk til alle dere som har støttet oss til dette formålet! Hverdagen ved dagsenteret består av diverse aktiviteter, for eksempel ballkast og alfabettrening, og alle disse foregår i ett rom på 12 m2. Det er litt trangt om plassen, og det er litt begrenset for hva man kan gjøre i dette rommet. Dermed ønsket vi å ta med dagsenteret på en opplevelse for å komme seg litt ut og ha litt større plass å boltre seg på. Da vi kom til dagsenteret torsdag morgen, var alle mann klare og mange hadde pyntet seg ekstra for dagen. Stemningen på bussen til dyrehagen var god, og det ble masse latter og sang. Dagen i dyrehagen ble brukt til å se på de forskjellige dyrene, ha det moro med lekeapparatene og spise seg god og mett. Det virket som alle hadde en finfin dag, og vi storkoste oss sammen med de. Veldig moro å kunne se gleden av slike opplevelser!

Det var stor fart nedover sklia, til manges store fryd!

Noen var også racere på huske...

Dumpehuska var til glede for både store og små!

Var ikke riktig alle som syntes det var noe særlig med stor fart ned sklia...

Klar, ferdig, kjør!

Det ble nærmøte med en stor elefant!

Veldig spennende, men også litt skummelt...

Besøk på eit down`s syndromsenter.

Onsdag den 25. februar, var me og besøkte eit dagsenter for born og unge med Down`s syndrom. Dette synte seg å vere ei kjempe fin oppleving. Dei hadde besøk av ein musikkteraupeut, han var fødd og oppvaksen i Nepal, men har siste åra budd i Skottland. Det var godt å sjå at det er nokre som jobbar på denne måten. For han er musikk, kroppsbeherskelse og kroppskontakt veldig viktig. (Om du vil, kan du godt besøke heimesida hans: www.dancenamaste.co.uk )

Dama som har dagsenteret i huset sitt, Sheela, har gjort mykje for desse borna. Og ho har idear som skulle vore gjennomført over alt for dei med ulike psykiske utviklingshemmingar. Leik er læring er noko ho brukar i si undervising, i tillegg ser ho etter kva den enkelte er god på og framhevar dette. Under ser de nokre bileter som gjev eit lite inntrykk om kva som møtte oss denne dagen.

Dansing, både for store og små.

Diverse måtar å bevege seg på.
Dette synet var noko av det første som møtte oss

Pokhara

Det har vært lite oppdateringer her i det siste, og det beklager vi! Tida har gått fort, med jobbing og besøkelsesturer, dessuten har det gått tilbake til 16 timers strømsparing, noe vi ikke er helt fornøyd med. Men er ikke så mye vi får gjort med den saken...

Nedenfor er det noen bilder fra turen vår til Pokhara, der vi var i 4 dager. Pokhara er en by som ligger 20 mil utenfor Kathmandu, og reisen dit tok litt over 6 timer. Vi reiste søndag 15.februar og hadde ikke noe program for den dagen siden det tok en stund med bussen. Mandag derimot var det fullt program. Dagen startet med et besøk til en veletablert skole for utviklingshemmede barn. Skolen ble drevet av en 83 år gammel japansk mann, og var litt av et syn i forhold til det vi tidligere har sett. Skolebygningen bestod av mange forskjellige rom, blant annet; et skolekjøkken, en gymsal, en "sløydsal", et rom der de vevde ulike produkter, et rom der hørselshemmede kunne se stemmen sin på datamaskiner. Så elevene fikk mulighet til å være med på forskjellige aktiviteter, noe som gledet oss veldig! Elevene var også delt opp i smågrupper, på 5-6 elever, istedenfor store klasser på rundt 15 elever. Dermed kunne de legge opp til mer tilpasset opplæring. Hadde ikke elevene lyst til å lære matte en dag, kunne de finne på andre ting. Elevene fikk også mulighet til å være med å lage diverse ting både på kjøkkenet, "sløyden" og vevrommet. Vi fikk et veldig positivt inntrykk av denne skolen, og opplegget de har for elevene sine.
Den andre skolen vi besøkte denne dagen var en skole som ble drevet av noen som var opplært av den japanske mannen. Dermed var det mye av den samme innstillingen til elevene og deres læringsnivå på denne skolen.

Den japansk drevet skolen.

Da vi var på besøk, var det turning i gymsalen, der alle fikk prøve å være med og fikk hjelp hvis de trengte det.

Den andre skolen vi besøkte. Her var det aktiviteter som yoga og brodering.

Og puslespill...

På mandag ettermiddag dro vi på hjemmebesøk til ei jente på 19 år og hennes mor. Jenta satt i rullestol og bodde i 3. etasje. Hun var ute av bygningen hver tredje måned, da moren fikk hjelp til å forflytte henne.

Tirsdag dro vi med bussen til ei lita bygd utafor Pokhara. Reisen dit tok over 3 timer, og mesteparten av turen var på humpete vei. Da vi kom fram fikk vi vite at det skulle være et møte for pårørende til utviklingshemmede barn, slik at nfu og andre kunne opprette kontakt med disse menneskene slik at de kunne samarbeide i framtiden, og dermed stå sterkere i forhold til rettigheter for sine barn, søsken og barnebarn. Stort sett hele møtet foregikk på nepalsk, så vi hadde litt vanskeligheter med å følge med og være deltakende på møtet.

Onsdag dro vi hjem igjen til Kathmandu.

Inntrykk

Vi har nå hatt to ukers praksis på to ulike steder. Forskjellene på disse er for oss store og vi vil her prøve å gi dere et inntrykk av hvordan det er og oppleves.



Bajrabarahi

Bajrabarahi er et av to steder vi har vår praksis tid på. Dette stedet får noe støtte fra Heimdal dagsenter i Trondheim og ble startet opp i begynnelsen av januar mnd. På dagsentret har de behov for en del utstyr og allerede har vi fått kjøpt cd spiller, pussel og pedagogiske opplærings plakater. Her er det alltid mye liv i gjengen, hos både barn og voksne. De har en enorm gjestfrihet og er veldig åpne for nye impulser. Bare den gleden alle viser når vi har tatt hode, skulder, kne og tå med dem har vært artig for oss å se.

Dagsentrets lærere prøver å lære barna som har spesielle behov ABC og 123 men på en god måte. Det vil si at de gjerne prøver å lære dem dette utfra hver og ens forutsetninger. Noen blir ofte presset litt under læring men på en positivt vis. På dagsentret er ikke latteren langt unna under læring, metoder som å slå barna har ikke funnet sted overhodet.



CBR skole

CBR skole er en stor skole med mange barn og voksne. Dette stedet får i dag støtte fra Redd Barna og ser ut til å ha det meste av utstyr i sammenligning med dagsentret. Dagene her går mye i fysoterapi, pedagogisk læring av tall og bokstaver. Noe av det vi ser som er noe underlig er hvorfor de lærer mye engelsk før nepali. Grunnen til dette skal være at de mener at uten engelsk blir det ikke noe av barna senere i livet. Læringen på dette stedet er vanskelig å forstå da lærerne mener at alle skal lære bokstaver og tall uansett om de har forutsetning for det eller ikke. Noen av barna er i sin egen verden og vil trolig aldri kunne lære dette hvor mye man enn anstrenger seg. Og de barna som faktisk lærer noe som for eksempel bokstaver bør etter hvert få nye utfordringer som muligens det å lære å lese. For hva skal man med boksatver hvis man ikke kan sette de sammen til ord og høre ordlyder. Under læring på CBR bruker de voksne mye pisking av barna med trepinner for å oppnå respekt og "resultater". Dette stedet virker veletablert i den forstand at de ikke er åpne for forandringer eller det å lære av en annen kultur.

Noen episoder som finner sted her er helt utrolig. Ei jente prøver en dag på skolen å stjele tomater utendørs. Lærerne oppdager det og en etter en kommer og kjefter og slår denne jenta. Etter hvert springer hun avgårde og gjemmer seg bak et tre og, lærerne finner plutselig ut at hun skal inn på skolen igjen. Jenta skriker og viser kraftig motstand mens tre av de ansatte bærer henne inn mens de ler. Man kan spørre seg hvorfor hun absolutt skulle bæres inn ved bruk av makt. Og bare det at latter brukes i en situasjon hvor man muligens skulle vært konsekvent virker underlig da jenta trolig ikke forstår hva hun har gjort galt.

På besøk.

Ja då har me vore her i tre veker allereie. Denne veka har me vore på to besøk, og i morgon skal me byrja jobbe på desse to plassane. Dette gler me oss veldig til, alle fem. Det har vore litt trøbbel med nettet her på huset, men det vart fiksa på torsdag, so no skal det vere ganske stabilt (når det er straum, vel og merke).

Me trivst alle fem, men gler oss veldig (som sagt) til å få byrja å gjere noko. Dei plassane me har vore på besøk til har vore Patan Community Based Rehabilitation Organization (CBR-Patan), ein skule og eit dagsenter for born og unge med ulike utviklingshemmingar. Som det står i brosjyra "Working Together for the Betterment of Lives of Differently Able Children". Og so var det eit nystarta dagsenter i Bajrabarahi, for born og unge, frå to og eit halvt år til 22 år.

Dei første bileta er frå CBR-Patan:

Dette er eit av klasseromma.

Linda var raskt framme og synte si interesse for kva dei gjorde i timane.

Av og på med bordet, ein syssel som varte i ca fem minutt.

Dagsenteret i Bajrabarahi:

Dagsenteret i Bajrabarahi, eit lite rom for undervisning og leik.



Lars Olav sitt første møte med den sjarmerande jenta.




Desse to karane syner seg og vere gifte, den eine av dei har til og med ein son.
Det er vel slikt me ikkje høyrer om heime i Noreg.






Dharmandra, ein alltid smilande og glad gut.




Santosh, eit talent innan sang og musikk, og har ein fantastisk
ballkontroll sjølv om venstre handa ikkje fungerar heilt bra.